Jeg føler meg som en fisk i et lite akvarium midt i et iskaldt hav. Det er fisk rundt meg, på andre siden av glasset. De ser på meg og jeg ser på dem. Vi venter, og ingenting skjer.
Disse fiskene virker merkelige for meg, som en stim av falmet neon. De ser like ut og beveger seg likt. Jeg kan aldri bli som dem, selv om jeg mister glansen og lærer å bevege meg i samklang med dem.
Noen kommer nærmere, og det er alltid disse spørsmålene om noe langt unna. Noe nøytralt, bare for å unngå det åpenbare temaet. Hvorfor er jeg under glasset? Hvorfor skulle jeg ikke bli som dem og hylle dette iskalde vannet? De spør aldri direkte. Så kommer svaret, like uviktig og unngående. Et smil til slutt, som regel.
De smiler mye til meg, men ingenting endres egentlig. Vi bare fortsetter å stirre på hverandre gjennom glasset.
De fiskene inviterer meg for å bli med, men samtidig er de redde for å svømme for nærme glasset og se speilbildet deres. Er det morsomt og trist på samme tid? De strekker ut armene mot meg, men de vet ikke hva de skal gjøre videre. Mer om, hva jeg skal gjøre videre. Jeg antar at det er like skremmende for dem som det er for meg. Og gjett hva? Det gjør det ikke lettere for begge av oss.
Kanskje forventer de at jeg skal hoppe ut av akvariet, skifte farge og lære å bevege meg med dem. Det er så sjenerøst av dem å stå ved siden og se på at jeg tar sjansen de ga. Men jeg kommer nok til å knuse hodet til det blør hvis jeg skynder meg og prøver å bryte meg ut i sjøen før jeg er sterk nok.
Kanskje de vil at jeg skal ta det første steget. Men jeg ser på dem gjennom glasset, og mener at i forhold til deres egne grenser og krav er ikke veggene i akvariet så tykke. Glass er klarere enn sjelen deres, og her i akvariet er det tryggere enn i det iskalde vannet deres. Jeg kommer til å fryse i hjel der hvis jeg ikke rekker å herde meg.
Jeg ser på disse identiske fiskene, og på en eller annen måte kan ikke smilene deres varme meg opp. Jeg tenker på hva som vil skje med meg videre og bare det verste kommer i hodet. At jeg skal bli spist av rovfisk jeg ikke vet noe om, eller at jeg kommer til å dø av lengsel etter mitt varme hav og fisk som ligner på meg, selv om jeg aldri har kunnet svømme i samklang med dem også.
Alt dette kan skje eller ikke, ingen vet noe om fremtiden. Vi kan bare gjette. Jeg og disse falmede fiskene som ser forventningsfullt på meg gjennom glasset.